Chicago feirer som bekjent i år 100-årsdagen for byens grunnleggelse med en utstilling som viser frermskrittet i disse 100år. På de gjentagne innbydelser til vårt land om a delta med en offisiell utstillingsbygning blev vi, efter flere prisverdige forsøk på å skaffe midler, dessverre nødt til å renonsere både på æren og nytten. Det var mange av oss herhjemme som i i Iikhet med våre frender i Amerika hadde vanskehg for a frosone sig med at Norge holdt sig helt utenfor, og forslaget fra havnefoged Tønnesen, formann i skoleskibet  Sørlandets styre, om å Ia toktet 1933 gå til Chicago blev derfor velvillig mottat av alle og med begeistring av mange.

Men ogsâ til et sâdant tokt trengtes penger minst 50 000 kroner utover det beløp som behøvds til et almindelig skoleskibstokt, men selv dette beløp, som er meget lite for en verdensutstilling, fant man det vilde vare umulig å erholde som statsbidrag. Skulde det derfor bhi tale om a fà istand det foreslåtte tokt måtte man søke private bidrag. En finansieringskomite, bestående av redaktør Knut Domaas, generalsekretær Arne Kildal og undertegnede blev nedsatt. En begynnende opmuntring i den retning fikk mann heldigvis straks ved at Den norske Amerikalinje tegnet sig for kr. 10 000, hvorefter Regjeringen lovet å ville fremette en propoisjon om en bevilgning på 15,000 kroner, hvis det fra private kunde skaffes kr 35000. Dette fikk man også ved at Norges Rederforbund tegnet kr. 10 000, De norske Sjøassurandrer kr. 12000 og Hermetikkfabrikkenes Reklamefond kr. 5000 Dermed var da skoleskibstoktet til Chicago sikret.

At et tokt med det vakre, norskbyggede fullriggskib Sørlandet vilde vekke en mere enn almindelig interesse pa sin reise gjennem Canada, over de store amerikanske insjøer til verdensutstillingen og under opholdet der er ganske naturlig.

Sørlandet, som er 577 regtonn, er bygget ved Høivolds Verksted og er en gave fra skibsreder O. A. T. Skjelbred i Kristiansand. Skibrederens gave var så stor at der efter at skibet var ferdig var til rest et beløp, som er så stort at det sammen med et bidrag fra Norges Rederrbund på kr. 120 000, danner driftsfond, hvorav rentene, som i 1932 var kr. 33 450, anvendes til driften. Det skal her bemerkes at Sørlandebs dypgående de såvidt tillater det a passere slusene mellem Montreal og Prescott. Det var således det enes av våre 4 skoleskib som kunne foreta en reise frem til Chicago. En ikke liten risiko var forbundet med å foreta et sådant tokt og beslutningen om å la skibet gå ut på denne reise blev hilst med glede, og styret har derfor også gjort sig fortjent til nasjonens takk.

Jeg nevner dette særlig av den grunn at jeg mener, at når  skoleskibets styre hadde besluttet å ta denne risiko og derved har bidratt sitt til at vi med et sådant skoleskibstokt kunde glede våre landsmenn derover, da burde vel regjeringen vært forutseende nok til straks å ha innledet forhandlinger med styret om å la skibet og dets tokt bli offisielt anmeldt som en norsk utstilling, og ikke ventet med a gjøre dette inntil noen dager før skibet kom til Montreal og et par dager før utstillingen blev åpnet.

Hadde anmeldelsen vært foretatt i betimelig tid før avgangen fra Kristiansand kunde toktet vært lagt litt anderledes an fra begynnelsen av og vi hadde opnådd at denne utstilling var blitt tatt offisielt med blandt de øvrig nasjoners utstillinger . Vi vilde da kommet med i utstillingens offisielle veiviser, guide’, og blitt omtalt i en kort artikkel, således som Byrd’s polarskib (tidligere norsk selfanger*Samson) er omtalt. Sørlandet blev naturhigvis efter regjeringens anmeldelse mottatt som en utstillingsgjenstand, ikke bare som et skoleskib, hvilket løftet toktet på et høiere nivå og bidrog til den festlige offisielle mottagelse, som vi alle bør være takknemlig forbedre sent enn aldri, men om Norge ved denne sene anmeldelse blir med som utstillingsland i den endelige offisielle beretning om utstillingen tør være tvilsomt.