I Canada

Til Verdensutstillingen "A Century of Progress", Chicago

Under H. M. Kongens Beskyttelse

av

Magnus Andersen

Særtrykk fra Norges Handels og Sjøfartstidene, Oslo 1933

 

Dokumentet er delt opp i flere deler og vil bli publisert etterhvert som delene er klare.

 

I CANADA.

Efter en heldig reise fra Kristiansand ankom Sørlanidet til Montreal den 29. mai. Reisen var således tilbakelagt på 30 dager, takket være den velvillige assistanse som blev ydet oss av A/S Samseiling i Bergen. Dette selskap som underholder fast rute mellem Montreal og Europa, hadde nemlig meddelt alle sine kapteiner i denne rute at de skulde yde Sørlandet» den assistanse det hehøvet for å forkorte reisen, og da  ”Tada County” passerte skoleskibet i munningen av St. Lawrencebukten, fikk skiibet fritt slep til Quebec hvor jeg møtte op ved dets ankomst. Sørlandet ankret på reden og efter å ha losset sin last fortsatte «Hada County slepningen til Montreal.

 

 

Denne lange slepning betydde ikke alene en forkortelse av reisen, men forsåvidt slepning fra Quebec til Montreal betreffer, også en utgiftspost mindre, til slepning fra Quebec var nødveridig. Ved denne siste slepning som med almindelig slepebåt vikle kostet ca. 500 dollars og tatt lengere tid, utsatte vi oss imidlertid for en mulkt på 400 dollars. På tolliboden blev det nemlig meddelt at en fremmed nasjon var forbudt å foreta slepning mellem Quebec og Montreal, også når et fremmed skibs slepning blev avbrutt i Quebec. Vi slapp dog mulkten takket være vicepresidenten i Canadian International Paper Co., vår landsmann Carl Thorne’s innflydelse hos regjeringen i Ottawa. Jeg telefonerte til ham fra Quebec om dette forbud og han fikk da utvirket at der samme dags formiddag, efter at skibene var avgått fra Quebec, blev utferdiget en regjeringaresolusjon for at Hada County som hadde slept Sørlandet fra sjøen til Quebec kunde gjenopta slepningen til Montreal. Der blev således ikke en gang tale om mulkt eller eftergivelse av den. Dette viser den velvilje som møtte skoleskibet ikke alene hos våre landsmenn, men også hos de høieste myndigheter i Canada.

 

 

Skibet lå altså nu i Montreal hvor vi på grunn av en der planlagt mottagelse hadde forpliktet oss for avreisen til å bli liggende minst 2 dager, selv om vi derved risikerte ikke å rekke frem til Chicago på Norgesdagen 20. juni. Mottagelsen og festlighetene her blev da også over all forventning store og hjertelige, hvilket vi i første rekke må takke hr. Thorne for. På grunn av den økonomiske depresjon som også herjet i Canada og den derav følgende arheidsiedighet blandt våre landsmenn hadde Thorne allerede på et tidlig tidspunkt meddelt minister Bryn — som like fra begynnelsen hadde intersert sig sterkt for at dette tokt skulde komme istand — at han i den ut strekning det var nødvendig vil-de bestride utgiftene ved mottagelsen såvel som reklamen. Og jeg må si at hr. Thorne innfridde sitt løfte kongelig, ikke alene ved sitt økonomiske offer, som var meget stort, men like meget ved den personlige interesse han fra begynnelse til slutt la for dagen ved anvendelse av sitt blomstrende initiativ og sin enestående evne som arrangør og elskverdig administrator for sine medarbeidere i mottagelseskorniteen, ingeniørrene Wang og Mürer samt skibsmegler Brock. Det høie nivå hvorpå han med fotografiens og pressens hjelp la ”Sørlandet”s tokt ved den festlige mottagelse, fikk derfor også en høinende betydning for skibet, mannskapet og guttenes videre ferd gjennom Canada og De Forente Stater til verdensutstillingen. Det var også hr. Thorne som telegrafisk foreslo å søke toktet lagt under H. M. Kongens beskyttelse, hvilket naturligvis har hatt sin store betydning for det vellykkede resultat. Dessverre blev der et skår i de påtenkte festligheter i Montreal, idet vår generalkonsul, minister Helmer Bryn fikk hjerneslag og døde dagen før Sørlandet ankom. Den store offisielle bankett for skibets officerer so var bestemt avholdt pâ hotell Ritz Cariton, og hvortil var innbudt regjeringens sjef og Montreals interesserte myndigheter samt spissene innen skibsfart og handel, måtte derfor avlyse, eller rettere den blev begrenset til norske deltagere i et antall av ca. 40 personer. Guttene var denne aften sjømannsmisjonens gjester. Denne fest blev også bekostet av hr. Thorne.

 
Minister Bryn blev begravet torsdag den 1. juni. Begravelsen blev en minneverdig begivenhet. Officerene fra Sørlandet bar kisten og skoleskibsguttene dannet æresvakt. Sjømannspresten i New York, Sylvester Brekke,  holdt tale og minnet om den folkekjære norske representant som på sin stille og bramfrie måte hadde vunnet sig en plass i så mange nordmenns hjerter. Den engelske forrettetende prest bragte hilsen fra ministerens mange venner i Canada. Der var stor kransepålegning fra derværende fremmede konsuler, fra hans mange norske venner i Canada og fra Sørlandet og andre i havnen liggende norske skib, noe avbrekk i festlighetene for Sørlandet og dets gutter blev det dog ikke. Guttene var først Navy League’s gjester og blev i busser kjørt rundt byen og omegn og som avslutning festet de samnmen med jevnaldrende gutter i Navy Leagne’s lokaler. Dagen efter blev de i havnevesenets største båt vist rundt i havnen og gjestfritt bevertet.
 

Under opholdet i Montreal som varte i 3 dager var skibet noen timer daglig i 2 dager tilgjengelig for publikum mot entre. Inntekten blev fordeit mellem den norske og den engelske sjømannsmisjon. Å omtale festligheter og utflukter for mannskap og gutter, mens skibet lå her vil bli for vidløftig. Jeg vil kun nevne, at der blev holdt en bankett for mannskap og gutter på det store hotell Windsor. Denne fest, hvori 2O norske deltok, var meget stilig og flott. Her spilte et stort orkester norsk musikk og ved hver kuvert var der foruten en flott meny med billede av Sørlandet lagt en smakfullt utstyrt brosjyre skrevet av professor Shetelig om nordmenns reiser til Amerika for 900 år siden.

 

 

Fredag den 2. juni forlot vi Montreal. Der blev da efter innbydelse av kaptein Brunsvik som Sørlandets fører og mig som representant for toktet fra Montreal til Chicago-utstillingen holdt en lunsj ombord for henimot 100 personer, hvorav de fleste var A/S Samiseilngs gjester utpekt av deres agenter Canadian Steamship Co. Flere av gjestene fulgte skibet ut av havnen og forlot oss efterhvert som vi passerte de første sluser som blev regnet som de vanskeligste. Skibet overnattet i byen Lachine og fortsatte kl. 4 neste morgen innover innsjøen St. Louis. Været var pent og tempe traturen behagelig. Allerede kl. 8 begynner vi å klatre op trinn efter trinn gjennem sluserne og hele dagen kan skibet med sin høie rigg sees i mange mils avstand på begge sider. Farten går gjennern land med opdyrkede marker, blomstrende haver eller vakre skogholt. Over alt hvor skibet skal gjennem en sluse møter folk op for å se det sjeldne syn av en hvitmalt fullrigger. En bergenser som var politimester i byen Alexandra møtte op og kom ombord med en del av sitt politikorps, alle skotter, klædt for anledningen i høilenderdirakter, og ønsket oss velkommen med skotsik sekkepipemusikk. Interessen er stor.

 

 

Søndag den 4. juni kom vi til Prescott hvor los og rormenn forlater oss efter en vellykket tur gjennem kanal og sluser. Guttene, hvorav 6 ved hver sluse, blir svinget i land og ombord igjen i et taug fra en lang gaffel, har alle merkverdig hurtig satt sig inn i håndteringen av de tykke manillataug og får av losen det skudsmål, at det har gått huitigere og greiere enn det ofte er tilfelle ombord i de dampskib han har loset op denne vei. Vi får nu amerikansk los ombord. Denne er en norsk-amerikaner ved navn Conrad Chritiansen, født i Holmestrand og nu hjemmehørende i Detroit. Han har seilt på innsjøene i ca.40 år, hvorav den lengste tid som fører av fyrvesenets fartøier. Han har tilbudt sig å være den rådgivende på reisen til Chicago og tilbake igjen til Canada uten utgift for skibet.

 

Klokken 4 neste morgen avgikk vi fra Prescott og kl. 8 passerte vi på Amerika-siden av St. Lawrencefloden de likeså vakre som nu bekjente «Thousnd islands hvor amerikanske rikmenn har sine sommerhjem hver på si’n øi, strre eller mindre. Den første store øi vi passerer er Douglasøya, hvor en av Vanderbilterne har sitt sommerhjem, et stort stenhus med flere sidebygninger, bade- og båthuser. Ca. 10 mil lenger frem passeres en annen ennu større øi, Heart Island, med store parkanlegg og et imponerende stort slott med tårner og atbygninger, og med flere småbygninger, alt opført i granitt eller gråsten. Dette byggverk som nu er mange år gammelt hair merkverdig nok aldri vært bebodd, men holdes allikevel istand både innvendig og utvendig. Eieren, en rik New York hotellmann, mistet nemlig sin hustru da det var helt ferdig til innflytning. Han bestemte derfor at det ikke skulde behoes av noen så lenge han levet. Husets innredning var planlagt av hans hustru, og her skulde de sammen nyde sitt otium. Farten gjennem The Thousand Islands» fortsetter, og hundrer av øier med hver sin enkeltmanns-bebyggelse paseres, men efter hvert som øiene blir mindre blir bebyggelsen ogsà enklere og billigere.

 

 

Ved middagstider begynner slepningen over Ontariosjøen og den neste dag venter vi å være ved Youngstown for derfra å fortsette til Port Weller, hvor farten gjennem den store mektige Wellandkanal skal begynne. Vi hadde fått gjentagne anmodninger om å stoppe i Youngstown, en by i nærheten av Niagara Falls og hadde også lovet dette, men da losen ikke fant det tilrådelig å anløpe dette sted, måtte vi innskrenke oss til å stoppe utenfor havnen, hvor vi blev møtt av 2 kystbevoktningsbåter, hvor ombord befant sig ingeniør Bjarne Klausen, som sammen med yachtklubbens president, Mr. Porter, og vår konsul i Niagara Falls, Hr. Stillesen m.f I. kom ombord. De var meget skuffet over at Sørlandent ikke kunde anlØpe Youngstown. De hadde et stort program med salutt fra Old Niagara Fort og militærmusikk. Derefter i biler til Niagara Falis som i den anledning skulde illumineres. Neste dag skulde byens 200 år gamle festning Old Fort Niagara, nu restaurert av den norske arkitekt Thor Børresen, besees, Stor militærparade av 800 soldater på festningen under ledelse av kommandanten og konsert av garnisonens militærorkester. Om aftenen skulde guttene være gjester hos byens speidere, mens Sørlandets officerer skulde feires ved en middag i Youngstowns store og rommelige yachtclubbs lokaler. Men dette blev det altså intet av fordi de for skibet ansvarlige ikke fant det tilrådelig å la skibet slepes inn til Youngstown.

 

 

Vi fortsatte derfor til Port WeIler og kl. 3 lå vi foran den første sluse i Wellandkanalen om skulde løfte oss 48 fot. Wellandkanalen er verd en spesiell omtale, men jeg må her innskrenke mig til å meddele at kanalen er 32 mil lang med 8 sluser, 800 fot lange, 80 fot brede og 80 fot dype, med en laveste vannsitand over slusestokkene på 27 fot. Tilsammen lofter disse sluser 326 fot. I sluserne blev bàde skib og mannskap fotografert med hundrer av kodks og filmapparater. Endog Canadas regjering hadde her sendt sin fotograf for å ta hilleder av Sørlandet i slusene. Kl. 10 formiddag den 7. juni kom vi til Port Colborne.